Danse Pesten eller Danse Epidemien fra 1518 var et tilfelle av dansemani som skjedde i Strasbourg, Frankrike (dengang en del av Det hellige romerske riket) i juli 1518. Mange mennesker startet å danse i dagevis uten hvile og i perioden som varte ca en måned, døde noen av personene av hjerteinfarkt, hjerneslag, eller utmattelse.
I juli 1518, gikk en kvinne ved navn Frau Troffea inn i en smal gate i Strasbourg, Frankrike, og begynte en intens dans som varte mellom fire og seks dager. Ved slutten av uken, hadde 34 andre blitt med henne, og innen en måned, vokste den dansende gjengen av mennesker til 400.
Myndighetene anbefalte «mer dansing» for å kurere de pinte danserne, men ved sommerens slutt hadde dusinvis i Alsace-byen dødd av hjerteinfarkt, slag og ren utmattelse på grunn av den ustoppelige dansingen.
I århundrer har denne bisarre hendelsen, kjent blant annet som den dansende pest eller epidemien fra 1518, forundret forskere som forsøker å finne en årsak til den tankeløse, intense og til slutt dødelig dansingen. Historikeren John Waller, forfatter av den kommende boken, «En tid for å danse, en tid for å dø: Den ekstraordinære historien om Danse Epidemien i 1518″, studerte sykdommen over lengre tid, og mener han nå har løst mysteriet.
«At hendelsen fant sted er det ingen tvil om,» sier Waller, en professor ved Michigan State University som også har skrevet en oppgave om emnet, som har blitt akseptert for publisering i tidsskriftet Endeavour.
Waller forklarte at historiske opptegnelser som dokumenterer de dansende dødsfallene,som for eksempel legenotater, katedralens prekener, lokale og regionale krønikere, og selv sertifikater utstedt av Strasbourg bystyret i løpet av perioden hvor danse epidemien herjet, alle «er entydige på det faktum at ofrene danset. »
«Disse menneskene bedrev ikke skjelving, risting eller brakk seg, selv om de ble medtatt, beveget armer og ben seg som om det var en målrettet dans,» sa han.
Mulige årsaker
Eugene Backman, forfatter av 1952 boken «Religiøse Danser i den kristne kirke og i Populær medisin,» søkte en biologisk eller kjemisk forklaring for dansemanien. Backman og andre eksperter på den tiden mente den mest sannsynlige forklaringen var melsopp, en mugg som vokser på stilker med fuktig rug. Når forbrukeren uvitende får i seg dette i brødet, kan det utløse voldelige kramper og vrangforestillinger, men ikke, som Waller sier: «koordinert bevegelser som varer i flere dager.»
Mens i Australia på James Cook University, foreslo sosiolog Robert Bartholomew en teori om at danserne utførte et ekstatisk ritual fra en kjettersk sekt, men Waller kontret, «det er ingen bevis for at danserne ønsket å danse.»
«Tvert imot,» la han til, «de uttrykte frykt og desperasjon,» ifølge de skriftlige beretningene.
Uvanlige hendelser før Danse Epidemien
En serie av hungersnød som følge av bitre kalde vintre, glohete somre, plutselige frostangrep på avlingene og skremmende haglstormer, var årsaken til Danse Epidemien, sa Waller. Bølger av dødsfall som en følge av underernæring. Folk som overlevde ble ofte tvunget til å slakte alle sine husdyr, betale sitt lån og til slutt, ta til gatene for å tigge.
Kopper,syfilis, spedalskhet og enda en ny sykdom som kalles «den engelske svette» feide gjennom området.
«Angst og falsk frykt grep regionen,»sa Waller.
En av disse redslene, som stammet fra en kristen kirkelig legende, var at hvis noen provoserte Saint Vitus, en siciliansk martyr i 303 e.Kr., ville han sende ned plagene i ustanselig dansing.
Waller mener derfor at et fenomen som kalles «masse psykogen sykdom», en form for massehysteri,vanligvis innledes med utålelige nivåer av psykiske plager som så forårsaker danse epidemien. Massehysteriet.
Ivan Crozier, lektor i realfag Unit ved University of Edinburgh, fortalte Discovery News at han «var helt enig» med Waller sin konklusjon.
«Hans kulturelle forklaring, kombinert med en kontekstbasert oversikt over forholdene hvor folk levde på den tiden på Rhinen og Mosel, er svært overbevisende og er overlegne i forhold til argumenter om melsopp, som er mer likt LSD,» sa Crozier.
«Melsopp ga folk visjoner, ikke energi til å danse,» la han til. Crozier er en av verdens fremste autoriteter på enda en massehysteri epidemi: Koro.
Siden minst 300 f.Kr., har epidemien koro – en irrasjonell mannlig frykt for at ens kjønnsorganer har blitt stjålet eller krympet inn i kroppen – feid gjennom ulike deler av verden, spesielt i Afrika og Asia. Nå nylig, i 1967, ble det dokumentert i Singapore Medical Journal, at Koro forårsaket over 1000 menn til å bruke plugger og klemmer i håp om å beskytte seg selv fra den gripende frykten.
«I begge tilfeller ser vi kulturelle spørsmål berøre kollektiv atferd,» sa Crozier, det forklarer at forehåndseksisterende overtro, frykt og tro rundt både Koro og danse epidemien førte til at en gruppe av tro ble til «kollektiv handling.»
Waller forklarte at ofrene ofte går inn i en ufrivillig trance tilstand, drevet av psykologisk stress og forventninger om å gi etter for en meditativ tilstand.
«Derfor, grupper som er utsatt for alvorlige sosiale og økonomiske problemer, kan trance være svært smittsom,» sa han.
Flere tilfeller av drepende dansing og latter
Minst sju andre utbrudd av danse epidemien skjedde i middelalderens Europa, hovedsakelig i områdene rundt Strasbourg. I nyere historie, skjedde det et stort utbrudd i Madagaskar i 1840-årene, ifølge medisinske rapporter har de beskrevet «folk danser vilt, i en tilstand av trance, overbevist om at de er besatt av ånder.»
Kanskje det mest uvanlige dokumenterte tilfellet av masse psykogen sykdom var Tanganyika Latter epidemien i 1962. En artikkel publisert året etter i det sentralafrikanske Journal of Medicine beskrev hva som skjedde.
Utløst av en spøk blant studenter ved en Tanzaniansk internatskole, begynte unge jenter å le ukontrollert. I begynnelsen var det sprudlende sporadisk latter, som ble utvidet og varte i timer og deretter dager.
Ofrene, nesten alle kvinnelige, opplevde smerter, besvimelse, luftveisproblemer, utslett og ukontrollerte gråte perioder, alle relatert til hysterisk latter. Det beviser det gamle ordtaket om at latter kan være smittsomt, epidemien spredte seg til foreldrene til elevene så vel som til andre skoler og omkringliggende landsbyer.
Atten måneder gikk før latter epidemien ble avsluttet.
Helbrede sinnet
Ifølge den medisinsk epidemiologen Timothy Jones, en assisterende klinisk professor i forebyggende medisin ved Vanderbilt University School of Medicine, som også rapporterte en hendelse av hysteri i Belgia som en følge av soft-drink forbruk.»er utbrudd av psykogen sykdom sannsynlig å være mer vanlig enn vi ønsker å innrømme, og mange går upåaktet hen. »
Jones anbefaler leger som behandler slike problemer «å forsøke å skille personer assosiert med sykdommen beskrevet i forbindelse med utbruddet,» for å gjennomføre tester som utelukker andre årsaker, overvåke og gi oksygen for hyperventilering, forsøke å minimere den enkeltes angst, varsle helsemyndighetene og forsøke å forsikre pasienter at selv om deres symptomer «er reelle» … så er ikke rykter og rapporter om mistenkte årsaker det samme som bekreftede resultater.»
Bortsett fra deres medisinske interesse, mener Waller at slike epidemier, særlig de fra tidligere århundrer, er «av stor historisk verdi.»
Han sa at den dansende pesten «forteller oss mye om den ekstraordinære super naturalismen hod sen-middelalderens mennesker, men det avslører også ytterpunktene om hvordan frykt og irrasjonalitet kan føre oss avgårde.»
Han tilføyde: «Få hendelser i mitt syn viser tydeligere det ekstraordinære potensialet som ligger i det menneskelige sinn.»
Mord og Mysterier 
Si din mening